SITUASJON 1
Håndtering av overdreven selvstimulering/onani hos barn 4 år
Mari på 4 år begynte å onanere i barnehagen for ca 5 mnd siden. I starten kunne man av og til se at hun satt i en barnestol med bøyle og gned lårene mot hverandre samtidig som hun gned underlivet mot bøylen. Hun ble fjern i blikket og rød i kinnene når hun satt der. Personalet i barnehagen sa ingenting til Mari, men fjernet stolen slik at muligheten uteble. Mari fant da nye måter å stimulere seg selv på og etter en kort periode var hun veldig opphengt i dette. Hun presset underlivet mot stoler, benker og bord og gned fram og tilbake i lange perioder uten å ense de andre rundt seg. De andre barna spurte henne om hun ville være med å leke, men hun ville ikke. Etter noen uker sluttet de å spørre henne. Ute hang hun i klatrestativet og på dissa mens hun presset lårene mot hverandre og sluttet helt å leke med de andre barna. Personalet forsøkte å få henne med i lek ved å spørre om hun ville være med i sandkassen eller leke «Alle mine kyllinger», men Mari ville ikke. Pedagogisk leder snakket med foreldrene om at Mari stimulerte seg selv så mye i barnehagen at de var bekymret for leken og det sosiale samspillet med de andre barna. Foreldrene ble først veldig flaue på barnets vegne og utbrøt: «Er det DET hun gjør?». Hjemme hadde hun funnet seg en plass i trappen hvor hun gned seg frem og tilbake og var helt fjern da foreldrene snakket til henne, men de hadde ikke skjønt at det var det hun gjorde. Dagen etter tok foreldrene kontakt med barnehagen. De hadde lest om temaet og nå var de bekymret for at barnet kunne være utsatt for overgrep.
Her er det viktig at den pedagogiske lederen tar både foreldre og barn på alvor. Bekymringen til foreldrene kan selvfølgelig være reell, men dersom man ikke har noe annet som skaper bekymring omkring barnets atferd har det som oftest en naturlig årsak. Forklar for foreldrene at 90% av alle barn stimulerer seg selv, men at det er ikke alltid like lett å få øye på. Ofte gnur de underlivet mot benker, stoler, klatrestativ o.l, eller de bruker en pute mellom bena og presser lårene mot hverandre og roterer med hoftene. Andre igjen er svært synlige ved at de bruker fingrene og hendene ned i trusa eller bleien. Det som er viktig er hvordan de blir møtt og at barna får kunnskap om når og hvor det passer å gjøre det.
Hvordan snakke med barn for å få dem inn i leken ved hyperonanering: Vær diskre og vis respekt for barnet. Si gjerne: «Jeg ser at du koser med tissen din og jeg skjønner at du synes det er godt å gjøre det. Alle gjør det, men det er noe vi gjør når vi er alene som f.eks på badet eller soverommet. Nå er det leketid i barnehagen, hva har du lyst til å gjøre?». Senere kan man gjøre en avtale med barnet om at du kan hjelpe barnet med å minne hen på at det er leketid dersom barnet går i «sin egen verden».
Illustrasjon: Jens A. Larsen Aas