M1 (v3)
Hvis vi prøver oss på en definisjon, hva er sunn seksuell adferd blant barnehagebarn opptil 6 år?
Ja, hva som er sunt… Der er vel at barn har et trygt og godt forhold til seg selv og til kroppen sin. Og s er det viktig at vi tenker – det er barns seksualitet. Og den er ikke den samme som hos voksne. Altså, barn øver seg i grenser, lyst og kontroll. Så når barn leker sånne doktorleker med hverandre, og ser på tissen til hverandre, så er det mer nysgjerrighet, og ikke sånn at de står og blir kåte, «fy faen du er lite deilig wooohæææ». Det er ikke sånn barna står. De synes det er morsomt. Jeg pleier også å si det sånn når de leker, så er det en rumpe mot rumpe-lek, ellers så er det viktig at de skal le og fnise. At det er litt morsomt og litt hihi-spennende.
Om sunn seksuell atferd hos barnehagebarn. At barns seksualitet ikke er den samme som voksen seksualitet.
Spilletid: 0:54
VIDEOBIBLIOTEK
Margrete W. Aasland
M3
Hva er fordelen med å onanere?
De blir kjent med kroppen sin, og det er jo ikke skadelig. Det var i gamle dager, på attenhundretallet, man trodde man kunne få hår i hendene av å onanere, eller man kunne bli blodfattig av å onanere. Man prøvde å innbille folk at de også kunne bli sinnslidende hvis man onanerte. Og det var på bakgrunn av det at noen leger begynte å spørre pasientene sine om de onanerte. De fleste hadde pasienter som bekreftet at de onanerte, sånn at legene virkelig trodde at man kunne blir syk av å onanere. De prøvde da å si til folk at de måtte slutte med det.
Men betyr det da at det egentlig er legevitenskapen som er skyld i at dette blir tabubelagt og ikke kirken?
Ja, men de fikk kirken med på laget da, så jeg tror at legene var oppriktige – de trodde på det. Jeg tror kanskje de glemte spørre kollegene sine. Ikke sikker, men de fikk ikke folk til å slutte. De fikk med seg prestene på dette, så jeg synes kanskje at kirken har fått skylda for dette da, mens det i utgangspunktet var medisinen og legene som påvirket kirken til å mene at man skulle slutte med dette. Og så fant kirken et bibelvers som fortalte at det var synd også. Og det er det for så vidt ingen holdepunkter for. Så den situasjonen der den mannen som da het Onan i bibelen i Mosebøkene, han trakk seg ut av den kvinnen Gud mente han skulle elske med, som er enken etter hans bror. Og så lot han sæden spille på marken, og det handler ikke om onani. Det handler om å hoppe av i svingen. Jeg tror det er en blanding av legevitenskap på den tiden og kirken, som prøvde å hindre folk i å bli syke. Og så har det blitt sånn at det skal være synd da.
Denne sammensvergelsen mot onani - den har også inkludert matindustrien?
Ja, det var at de prøvde å lage cornflakes fordi de tenkte at mais kunne være hemmende for libido. Og likedan kneippbrød også. Brødrene Kneip hadde kurbad med kalde og varme bad, sånn at man kunne få forslag til hvordan man skulle hindre å onanere.
Fordelene ved å onanere og om årsaker til at onani var sett på som helsefarlig eller syndig.
Spilletid: 2:26
M4
Kan et barn få orgasme?
Ja, altså - det er beviselig at barn også kan få orgasme når de onanerer. Men det er mange barn som tar seg på tissen uten at de onanerer for å få orgasme. Men noen barn har opplevd å få orgasme og higer etter det når de onanerer. Og noen kan kanskje onanere på veldig uhensiktsmessige måter. Og da kan det være lurt å si til barna "Jeg ser at du liker å kose med tissen din. Du kan bruke hånden på tissen din istedenfor for å gni deg mot bordbein eller mot en vegg". Og det er noen ganger at det fungerer veldig bra å fortelle det til barn, og da kan vi si det som at "Jeg ser at du liker å kose med tissen din, men nå er du er sammen andre, du kan gjøre dette når du er for deg selv". Man skal kanskje bruke hånden på tissen istedenfor å gni mot et bordbein, for eksempel.
Hvem skal si dette til barnet?
De som kjenner barna, de som opplever at barn gjør det. Og kan jeg komme med et eksempel på det? Det var en barnehage som ringte, hvor det var et barn på seks år. Og det var et barn som lå inn mot et bordbein som onanerte hele dagen, og så hadde de voksne latt som hun ikke var der. Og det er jo enkelt, for hvis det sitter en og runker ved siden av deg i sofaen, så er jo ikke så lett å unngå å se det. Så da lå det et barn og onanerte hele dagen, og så sa jeg - da må du snakke med henne - ikke mens hun onanerer, men før og si at "Vi har sett at du liker godt å kose med tissen din. Det kan du godt gjøre. Men når vi er sammen andre så skal vi være sammen med de andre barna. Så kan du heller kose med tissen din når du er hjemme for eksempel eller når du har lagt deg i kveld, og så kan du helle bruke hånden på tissen i stedet for". Og så snakket de med barnet om det, og det funka faktisk altså. Så det fungerer. Noen ganger så fungerer det ikke, og det kan være ulike årsaker til det. Altså når et barn er tre år, så kan vi ikke forvente at barna skal sosialisere seg, for det er en del av sosialiseringsprosessen. Man skal ikke stå å onanere i skolegården for eksempel, eller på et kjøpesenter. Det er lurt å gjøre det når du er for deg selv, og det kan barna også lære uten at man skal ta det med en pekefinger. Sånn er det bare.
Men da er det veldig ofte barnehagene som må ta de samtalene? For det er veldig forskjell på foreldre.
Ja, mange ganger så må barnehageansatte gjøre det. Men så er det kanskje også sånn at det ett barn som onanerer, også gjør det hjemme. Så det kan jo også noen ganger være veldig fint med samarbeid mellom foreldre og barnehage. Og noen ganger så kan jo også foreldrene ha et mer avslappet forhold til onanering enn barnehagene har, for eksempel. Det samarbeidet kan være fint å ha, og da er det ofte viktig at man snakker med barna og sier at "det er helt greit at du med tissen din. Det kan du gjøre når du er for deg selv. Og skal du kanskje bruke hånden istedenfor?".
Om barn og orgasme, og om å rettlede barnet dersom det stimulerer seg selv i upassende situasjoner eller på rare måter.
Spilletid: 2:51
M5
Man snakker kanskje lettere om onani nå i dag, og kanskje også jenter forstår mer og mer. Men jeg synes at jenters seksualitet ofte er veldig sånn underkommunisert. Men jeg har lyst til å nevne eksempler fra barnehager. For eksempel, om vi ser at en liten jente står og tar seg på tissen, så får hun høre "slutt å grafse deg i tissen da". Mens en liten gutt som står og tar seg på tissen og han kanskje er naken og står med ståtiss, så er det ofte "Se på han da, søt da". Man har helt ulik holdning til en gutt og en jente, og det har jeg også lyst til å illustrere med et eksempel fra når jeg tok sexologistudiet, som jeg lærte på av Gjertrud Eigner fra Stockholm. Hun fortalte om en undersøkelse de hadde gjort hvor de hadde vært på en helsestasjon hvor det var seks måneder gamle babyer og mammaene fikk vite at de skal ta bleien av barnet. Så tok de bleiene av barnet en liten stund, og når jentebabyene begynte å ta seg på tissen, sier mammaen "ja.. nå skal vi ta på en ny bleie bobliboblibob". Mens når gutten begynte å ta seg på tissen. Cirka seks måneder pluss minus. Så sier mammaen "Så godt å ta på tissen sin, og også deilig bobliboblibob. Skal mamma blåse på tissen?". Så mammaen kommuniserte mer med sønnen sin når han tok seg på kjønnsorganene enn når jentene gjorde det. Så jentene fikk hendene vekk med en gang, men gutten fikk lov å ligge og ta seg litt på tissen, og til og med fikk han sånne heiarop, på en måte; "så fint, ja, var det deilig?". Så vi har nok ulike holdninger til jenters seksualitet og gutters seksualitet. Eller til barn som er ulike kjønn. At det de at man underkommuniserer nok veldig mye i forhold til jenters forhold til seg selv og sin egen sitt eget kjønnsorgan, for eksempel.
Jeg vil ikke skylde på kirken, jeg. Jeg tenker hvis Gud har skapt seksualiteten vår, hvis Gud har skapt oss, har hun også skapt seksualiteten vår, så jeg tror at ... selvfølgelig finnes det noen menneskelige tradisjoner. Men jeg kan ikke forstå at vi trenger å legge skylden verken på legevitenskap eller på kirke for dette. Jeg tenker at vi har nok kunnskap i dag til å legge det til side, og så får vi se hva som er naturlig og bra. Og det er nok eksempler. Vi vet at onani kan være bra med orgasme og sånn, man har gjort undersøkelse for det. Men man kan jo «risikere» at barn som også får et trygt og godt forhold til kroppen sin, også kan «risikere» å få et trygt og godt forhold til seksualiteten sin. Så det er egentlig bare vinn vinn. Et barn må ikke onanere for å få et sunt og godt forhold til kroppen sin. Men det betyr ikke at det heller skal hindres fra å gjøre det, men det skal sosialiseres at det kan man gjøre når man er for seg selv.
Om hvordan foresatte forholder seg annerledes til guttebabyen enn jentebabyen, og at dette kan få betydning for barns forhold til egen kropp og seksualitet.
Spilletid: 2:46
M6 (v2)
Kan det at barn onanerer mye bli negativt?
Vi kaller de noen ganger hyperonanist, og en hyperonanist er ofte et barn som onanerer hele tiden. Det får ikke sosialisert seg i barnehagen for eksempel, fordi de setter seg for seg selv og onanerer mot en gjenstand eller gnir seg mot bleien. De klarer ikke å sosialisere seg, og de vil ikke. De kan til og med sitte å tegne og sitte og gni eller gnikke mot hælen sin, eller mot stolen der hvor de sitter. Og da er det jo veldig ofte at de voksne rundt kanskje blir sånn fjerne i blikket. De vil kanskje ikke forholde seg til at det barnet faktisk onanerer, men de lurer på "hva gjør vi nå?", "Men nå må du tegne her da". Det blir sånn ullent snakk til barnet for å prøve å få det til være med. "Nå må du tegne da" - Og så tenker man «hva gjør det barnet?», hvis man ikke da har begynt å snakke om det i personalgruppen.
Et barn som hyperonanerer og holder på hele tiden, det må sosialiseres, og det ansvaret er det de barnehageansatte som har. Så jeg pleier å si at et barn på tre og fire år klarer ikke å stoppe den hyperonanien uten hjelp. Vi ser at du liker å kose med tissen din, og når du er i barnehagen, så kan du ikke kose med tissen din hele tiden. Og så er det en ekstra ansatt som skal følge den ungen hvert fall i fjorten dagers tid. Og da skal de aktivisere og ikke sånn, med holde den i kragen, lissom, men hjelpe barnet inn i lek før de begynner å onanere og se hvordan det fungerer. Noen barn blir veldig sinte av det. For hvis de først har begynt å kose med tissen sin, så vil kanskje noen få orgasme og kanskje vil kose ferdig og andre igjen utsetter det eller klarer å utsette det. Men da må det være en voksen med det barnet og som hjelper barnet, før det begynner å onanere; kom skal vi tegne eller gå på tur. Nå skal vi gjøre sånne ting. Så da kanskje de minste barna da kommer litt ut av det, sånn at de begynner faktisk å aktivisere seg og syns det er kanskje morsomt til og med, å leke med andre barn. Og det vet jeg det er god erfaring med, og at det har fungert ganske bra.
Om overdreven selvstimulering (hyperonani) og hvordan man kan hjelpe barn som strever med dette.
Spilletid: 2:16
M7 (v2)
Hvis du er barnehageansatt og du har et barn som onanerer mye. Hva var ditt råd? Hva skal den ansatte gjøre?
Ja, for noen ganger får jeg også telefoner. Og jeg vet jo at noen barn kan er sånn hyperonanister som vi kaller det.
Det må du definere.
Ja, jeg skal gjøre det. En hyperonanist er et barn som alltid holder på og onanerer og koser med tissen sin og ikke sosialiserer seg med de andre barna, og som blir helt fjern og går i sin egen verden og ikke vil være med å leke når de andre leker og sånn. Og da tenker jeg for det første at hvis det er barnehage dette er snakk om, så har de barnehageansatte et ansvar for å hjelpe det barnet inn i leken. De må snakke med barna før de begynner å leke, men - her er det en liten parentes jeg synes er viktig å ha med - fordi at jeg tror nok at vi sexologer og kanskje eldre generasjoner av oss som er sexologer, har bidratt til at man har trodd at hvis barnet onanerer veldig mye så er det fordi at de har lyst på orgasme. Og så hvis barna sier at det klør i tissen, sa har endel sexologer sagt "hohoh å klø å klø". Men det vi vet er at barn som kan ha en atopisk eksem i underlivet. Hvis de har atopisk eksem på kroppen, så kan det også være atopisk eksem i underlivet, sånn at det også kan utgi en kløe. Så ja, det kan også være psoriasis i underlivet, så det kan være ulike underlivsplager som klør. Og så kan det være at barnet klør, og så kjenner de at det også er godt, sånn at det kan være sånn ja, det kan være helt riktig det at barnet klør.
Så jeg pleier å si at hvis det er et barn som onanerer veldig mye, så er det viktig å ta det med til en lege som kan undersøke underlivet til barnet og se om det kan være en atopisk eksem eller en en kløtilstand på en eller annen måte, en psoriasis for eksempel, for å se om det kanskje stemmer det barnet sier at det klør. Da må det være en kunnskapsrik lege som har peiling på å kunne se og sjekke om barns underliv er intakte. Det er jo intakt, selv om det er en underlivskløe. Så noe ganger kan det også kanskje være utgangspunktet, men det kan også være det at de finner frem til kjønnslivets gleder helt av seg selv. Så man bør også tenke på barnet i sin helhet. Hvordan er dette barnet ellers? Er dette et barn som virker trist. Er dette et barn med mye vondt i maven? Er dette et barn med mye vondt i hodet? Er dette et barn som har et kroppsspråk som viser at de ikke har det noe bra. Er dette et barn som tisser mye på seg eller har ofte urinveisinfeksjoner. Er dette et barn som viser noe signal på at det ikke er så bra?
For det kan være en bekymring?
Ja, det kan være en bekymring. For det er kanskje slik at de onanerer for å trøste seg selv på en eller annen måte, eller at det er et eller annet. Men så er det også noen barn som synes at dette er bare rett og slett er godt å gjøre også. Så vi må snakke med barna, si at dette kan du ikke gjøre når du er i barnehagen. Men før de er i treårsalderen, så er det umulig å få barn til å utsette ting. Det vet vi som har hatt barn at når man er 3 år, så kan man ikke vente. Hvis man vi har is, vil man ha is nå. Da kan man ikke vente i en lang kø for å kjøpe den isen, for da står de og gråter i helt til de kommer frem i køen. Men etter hvert som de er 5, 6 år, så skal de kunne skjønne at det kan de gjøre her, og det kan de gjøre der. Så det har med modenhet å gjøre og at frontallappen er intakt. Så at de klarer seg og se om de klarer å utsette ting, eller om de må gjøre ting med en gang. Så da kan man jo se om det er noe med utviklingen her, som kanskje kan være at de kanskje ikke klarer å utsette andre ting heller. Så vi må snakke med barna og si at "det er helt greit at du koser med tissen din, men det må du ventet med til du kommer hjem. Eller kanskje du kan gå for deg selv på puterommet nå og så kommer tilbake etterpå?" Så dette her er jo en utfordring for voksne. Det pleier å gå ganske fint hvis dette er et barn man egentlig ikke er bekymret for, og samspillet mellom omsorgspersoner er helt bra, og dette er noe som de kanskje opplever mer eller mindre hjemme også. Noen barn kan også begynne å onanere veldig mye hvis kjeder seg rett og slett. Så den kommunikasjonen må man jo ha mellom barnet og familien og se om det er kan være andre ting som kan ligge til grunn at barnet ikke har det bra.
Om at det å ta seg mye på tissen kan være andre ting enn overdreven selvstimulering (hyperonani).
Det kan f.eks være eksem eller infeksjon.
Spilletid: 4:44
M8
Du har jo en lang karriere innen dette feltet, som ikke er ferdig. Og internett har jo endret mye. Har den endret noe på hvordan barn ser seksualitet og ser barnehagebarn porno?
Jeg tror at noen gjør det, ikke tror – jeg vet at noen gjør det, og noen har sett det når de var små, men det er ikke noen stor utbredelse av det. Men vi skal være oppmerksomme på de barna som bruker seksuelle ord og uttrykk som er veldig avanserte, og som kanskje har sånne jokkebevegelser mot hverandre. Altså sånn som viser tegnet på, viser en sånn voksen seksualitet som de må ha sett på en måte, eller opplevd, for å kunne klare å agere det. At de kan bruke ord og uttrykk som er helt sånn pornofisert for eksempel. Så kan du jo spørre barna "Hvor har du lært det? Hvem sier sånn? Hvor har du sett dette? Når har du opplevd det?" - litt avhengig av barnas alder, så må man spørre sånn i forhold til hvor gamle barna er, om de er tre år eller seks år. Så ja, noen barn kan ha opplevd det og blitt påtvunget eller har sett på pornografi. Og det er ikke for unger. Og selv om vi vet at dette her handler om fantasi for å gjøre folk kåte, så blir jo barn påvirket av det. De har et helt annet åpent eller ikke åpent sinn men et helt annet sinn. Noen barn vil snu ryggen til det å si "Æsj, ekkelt" og gå bort fra det, mens noen kanskje som ikke har så god tilknytning, og som kanskje også har vært utsatt for et seksuelt overgrep. For noen som jeg snakket med også har jo opplevd at de må se på porno, og som å gjøre det samme etterpå med den personen som viser de denne pornoen. Så barn som har et veldig avansert språk, og som har en annen type seksuell lek den nysgjerrige lekne, skal vi være obs på.
Igjen, så handler det om å stille spørsmål.
Stille spørsmål. Det hjelper ikke å sitte med blokk og observere, observere, observere. Man må spørre; Hvem gjør det? Hvem sier sånn? Kjenner du noen som gjør sånn? Jeg tror det er viktig. Det er i hvert fall sånn jeg har fått lært barn å kjenne og fått vite det.
Om barn som ser porno og om voksne som må våge å spørre barn.
Spilletid: 2:19
M2
Er det naturlig at barn i førskolealder onanerer?
Ja, jeg vil jo si at noen gjør det, altså det er en naturlig del. Det er naturlig at barn gjør det, men det er ikke alle barn som gjør det. Om det er fordi de kjenner god fornemmelse når de gjør det sånn, vet vi ikke. Vi har ingen statistikk på hvor mange som gjør det, eller hvor mange som ikke gjør det. Noen barnehager forteller at det er mange barn som gjør det. Noen forteller at de aldri har sett det, eller opplevd det. Og noen barn har kanskje foreldre som er veldig restriktive med at barn skal få ta seg på tissen, og at de får smekk på fingrene eller sier "nå må du sluttet ta deg på tissen eller grafse deg på tissen" og da gjør jo ikke barn det.
Men er dette en naturlig del av barns seksualitet?
Ja, jeg vil si at for noen er det naturlig, mens for andre er det ikke så naturlig å være opptatt av hvordan barn blir til. Noen barn er opptatt av doktorleker, at de undersøker hverandre, tar på tissen til hverandre eller putter duploklosser i rompa på hverandre og sånn, og noen barn er ikke opptatt av det i det hele tatt. Noen barn liker godt å leke nakne, og å være nakne sammen med andre barn, og andre liker det ikke. Så det er jo forskjellig, for så fort vi kommer til verden, så påvirkes jo også vår seksualitet. Når det gjelder identitet og sorg og glede og nytelse, så er vi litt avhengig av hva slags omsorgspersoner vi har rundt oss, hvordan vi ble oppdratt og hvordan vi ble møtt på hvem vi er. Både med følelser og omsorg og kjærlighet, og også restriksjoner naturligvis, og hvordan foreldrene eller omsorgspersonene ønsker at vi skal være.
Så dette er mer miljø enn arv?
Jeg tror det er begge deler.
Er onani en del av barns naturlige seksualitet?
Spilletid: 1:36
M9
Men det er veldig mange barn som sitter i baksetet med en egen iPad?
Og da håper jeg på at de har på foreldresperre, slik at barnet ikke skal få se på pornografi i hvert fall. Vi vet at barn som kan noe om seksualitet - de blir ikke så opptatt av porno. Barn som kan noe om seksualitet - de debuterer seinere seksuelt med kondom. Altså de avtaler - de ligger ikke sjeldnere med hverandre når de først begynner. Barn som kan noe om seksualitet - de sier i fra tidligere om de utsettes for seksuelle overgrep, så det er bare vinn vinn situasjon å snakke med barn om seksualitet.
Barn som kan noe om seksualitet har et tryggere seksualliv når de blir eldre.
Spilletid: 0:35
M10 (v2)
Kan det at et barn onanerer være tegn på seksuelt misbruk?
Nei. Absolutt ikke. Da ville jo hele Norges befolkning har vært utsatt for seksuelle overgrep, og det er vi jo ikke. Vi tar oss en runk innimellom de fleste av oss, i alle fall hvis vi har mulighet til det. Så jeg tenker at det dette er handler ikke om at det at barn tar seg på tissen, det er en helt normal måte å være på. Jeg har jobbet med overgripere, jobbet med seksuelle overgrep mot barn og snakket med voksne menn og kvinner i årevis. Jeg har jobbet med denne tematikken mer eller mindre siden 1986. Onani har aldri vært et tegn på at noen er utsatt for seksuelt overgrep.
Det at et barn onanerer er ikke i seg selv uttrykk for at det er utsatt for seksuelle overgrep.
Spilletid: 0:39
M11
Da går vi over til hva som faktisk er skadelig seksuell aktivitet blant barnehagebarn. Er det en aggressivitet? Er det andre ting? Hvordan vil du definere det?
Jo, jeg tenker en aggressiv seksuell adferd er at de tvinger andre barn til å delta i seksuelle leker. Det kan være at man tenker over at dette er viktig å følge litt med på. Eller det at de sier at hvis ikke du gjør sånn som jeg vil, at de er litt avanserte i den seksuelle leken sin da. At de tvinger andre barn til å delta. Jeg pleier å si at sånn lek mellom barn skal være sånn fnisete og sånn "nå ser jeg tissen din, hehe". Det skal være morsomt. Men med en gang det er en som blir aggressiv i sin måte å leke med andre barn på, da skal man være obs.
Jeg har lyst å nevne eksempel fra da jeg jobbet i barnehage. Da var det en liten gutt som spurte meg "Margrethe, har du pula med mannen din før du kom i barnehagen?" Og da tenkte jeg "drittunge" og sa ingenting. Men i dag så vil jeg spurt "Hva er å pule. Hva betyr det å pule?" Hørte om han visste det. Han var fem år. En gang, så sto han på en stol og trakk av seg buksene sine mens vi spiste lunsj. Så stakk han rumpa ut og spurte "hvem har lyst å kjøre pikken inn i rompa på meg?" Og da sa jeg "Bjarne sett deg ned". I dag, som den mye klokere damen jeg er, så vil jeg spurt "hvem gjør det, Bjarne? Kjenner du noen som stikker pikken i rumpa på noen? Fortell mer om det".
Ikke der og da, men jeg ville bedt dem sette seg ned. Og så ville jeg ha jeg sagt "Bjarne, i stad så spurte du om noen har lyst til å kjøre pikken inn i rompa på deg. Hva betyr det Bjarne?" Det ville jeg ha spurt om i dag.
Samme gutten spurte meg også en gang "Margrethe, jeg kan godt slikke på tissen din, så kan du få slikke på tissen min?" Og da tror jeg det gikk ned et sort teppe for meg. Jeg enset det ikke. Jeg husker det nå i dag og nå ville jeg spurt "Hva betyr det Bjarne?" Så ville jeg spurt "Kjenner du noen barn som suger på tissen til voksne, eller om voksne som slikker på tissen til barn?". Denne gutten hadde en far, og en gang så gikk jeg heldigvis på et kurs. Og det var sånn jeg lærte om seksuelle overgrep. En gang lekte jeg med Bjarne at jeg skulle være Bjarne, mens han skulle leke at han var faren sin. Og så sitter jeg og ser på barne-TV og spiser mat og drikker melk og sånn. Og så kommer han inn som sin far og med hendene på hofta og sier "Nå går du og legger deg!". "Nei, jeg vil være mer oppe. Jeg vil spise mere mat og så vil jeg ha mere melk" svarte jeg. Og så stakk han henne opp under armene og sa "Nå går du og legger deg. Og så tar du av deg underbuksa, for nå skal jeg kjøre pikken inn i rompa på deg!". Der fikk jeg det servert på et fat. Dette tok et halvt år fra første gangen han spurte meg "har du pula mannen din før du kom i barnehagen?" Det tok et halvt år, så husk å spør, du må speile barna da.
Speil barna og spør. Hva er det de sier? Så du lurer på om jeg vil kjøre pikken i rompa på deg? Hva betyr det Bjarne? Ikke vær redd for å spør, hvis man ikke klarer å stille spørsmålet akkurat der og da, så kan en tenke "hva var det han sa i sted, eller i går?" "Du, i går Bjarne så spurte du meg om.." Og så tar du det opp på nytt igjen. "I går, så hørte ikke godt nok etter da du spurte om noen har lyst å stikke pikken i rompa på deg. Hva betyr deg Bjarne?" For disse barna er ikke har ikke bare en seksuell uønsket atferd. Men de har også en adferd som det er noe med det da. Og den må vi undersøke. Han var en hyperaktiv gutt og det var mye ved han. Det var ikke bare den måten å utfolde seg seksuelt på. Men det var den aggressive seksuelle leken hans. Han kunne så mange ord som vi bare lot gå forbi og tenkte at er han litt sånn rar, så spør en gang for mye enn en gang for lite. Og disse barna som blir utsatt for seksuelle overgrep, de trenger ikke nødvendigvis vise en seksuell atferd. Absolutt ikke. For det som har med tissen å gjøre vil de ikke ha noe med å gjøre i det hele tatt. Men det kan være at de viser andre signaler på at noe er gærent som kan forveksles med andre ting. Men da må vi spørre. "Du, Bjarne jeg er litt bekymret for deg. Jeg ser at ikke du har det noe bra og hører at du har så mye vondt i magen? Og det er ikke uvanlig at barn som har så mye vondt i magen som deg, kan tenke på ting som de synes er vanskelig. Hvordan er det å være deg Bjarne? Er det noen som gjør noe mot deg som ingen andre gjør?" For det er ikke først og fremst de seksuelle lekene som beviselig beviser at barna vært utsatt for seksuelle overgrep. Det er en myte, vi må slutte å tro det, det er andre ting også som kan gjøre at vi voksne blir bekymret.
Eksempelet om Bjarne: Om at voksne lett kan misforstå eller ignorere barns utsagn, og dermed ikke forstå at barnet er utsatt for overgrep.
Spilletid: 5:07
M12
Så det beste rådet til en barnehageansatt som har en uggen følelse, for hvorledes et barnehagebarn utøver sin seksualitet er å stille spørsmål. Still de rette spørsmålene og snakk med barnet?
Ja, snakk med barnet og se om det er andre ting også. Jeg pleier å si - du kan nesten se det på ungene - men da skal man ha mye erfaring. Man ser om et barn ikke har det bra, man ser det på kroppsspråket. Hvis barnet har mye vondt i magen, gråter mye, må man tenke seg om. Hva er det med han, og hva er det med henne? Hva er det med den ungen? Og spør barnet "Er noen som gjør noe mot deg som ingen andre gjør?" Det syntes jeg er et veldig fint spørsmål. Dette i tillegg til å snakke om de positive sidene med seksualitet med barna først. Da vil barna skjønne at for eksempel "Sånn gjør mamma med meg".
Et lite barn som gikk og holdt pappaen sin i hånden og gikk på vei fra barnehagen og skulle til mammaen. Og så sier barnet "Pappa, jeg vil ikke til mamma". "Hvorfor vil du ikke til mamma da?" spurte faren. "Fordi det lukter vondt av tissen til mamma" "Hæ? lukter det vondt av tissen til mamma?". "Ja, det lukter vondt av tissen til mamma når jeg må slikke på tissen til mamma og hun tar seg på puppene og lager rare lyder". Pappaen hjalp selvfølgelig denne lille gutten. Men denne gutten hadde aldri snakket om seksuelle overgrep. Men pappaen hadde snakket med barna sine om seksualitet. Hadde han snakket med barna sine om hvordan man ble til. Og da sa barnet "Pappa, jeg vil ikke til mamma fordi det lukter vondt av tissen til mamma". Så dette var et kompetent barn. Som hadde en sunn far. Uten pedagogisk utdanning.
Om hvilke spørsmål man som voksen kan stille barn som man er urolige for.
Spilletid: 1:49
M13
Jeg husker en gang jeg kom inn på et rom, jeg og har jobbet som barnehagelærer, der jeg visste at det var en gutt og en jente som var der. Så banket jeg på, banker alltid på før jeg går inn på rom hvor det er barn. Men jeg vet alltid at de er der . Og lar de ikke være for lenge alene. Jeg banket på spurte "hei hva leker dere da?" Og der var to - en gutt og en jente som krabbet nakne rundt og drev og luktet hverandre i rumpa. Og jeg tenkte, hjerteklapp, tenkte her er det noe galt. Men jeg hadde ikke vært noe bekymret for noen av de barna før. Jeg tok på meg sånn veldig rolig stemme og spurte "hva leker dere da?" "Vi leker hund" sa de. Hun ene hadde fått valp og vet at jo at bikkjer de lukter hverandre i rumpa ikke sant? Og da fikk de jo lekt den leken. Og det var litt spennende.
Om jenta og gutten som snuste i rompa på hverandre, og hvorfor de gjorde det.
Spilletid: 0:42
M14
En annen gang, så kom jeg inn på et rom, og da var det tre jenter og en gutt som lå nakne på gulvet. De lå bare rett ut, nakne. Og så spurte jeg, de var sånn fem år gamle, "hva leker dere?" "Vi er i syden" sa de. Er dere i syden?, sa jeg. "Vi soler oss". Så det er jo kanskje tankene om at dette er seksuelt skadelig eller seksualitet på avveie eller sånn. Det er jo ofte oppe i hodene på de ansatte det skjer, eller oppe i hodene på foreldrene det skjer. Så da er det lurt at vi spør "hva leker dere?".
Om barna som lå nakne på gulvet i lekerommet, og hvorfor de gjorde det.
Spilletid: 0:38
M15
Noen barn er opptatte av og lurer på hvor babyene kommer ifra, og hvis de lærer om det, så er det noen som lurer på om de kan få lov å se på. Eksempelvis, hvis det er hetero foreldre at de gjerne vil se på når de lager babyer. Da må vi selvfølgelig sette grenser og si det får dere ikke se på. Nå vet du hvordan det er, men det gjør mamma og pappa, når vi er alene sammen.
Men man kan jo selvfølgelig også lære at man ligger og koser med hverandre, koser med tissene til hverandre når man er voksne kjærester, og da er det noen ganger at barna har lyst til å leke og være kjærester da. Og det er det late-som-leken. Det er ikke sånn full pakke med ting inn i skjeden og sånn, men de ligger oppå hverandre og late-som-leken. Hvis vi voksne, alle voksne, tenker over "hva lekte jeg med når jeg var liten? Hva lærte jeg om seksualiteten da jeg var liten, og hvilke leker og doktorleker hadde jeg?" Jeg pula jo med Ellen fra jeg var 6 år, men det var jo ikke noe penetrering. Det var ikke noe skummelt, så gjorde vi det, og så gjorde vi noe annet etterpå. Så du kan si at, de fleste av oss hvis vi tenker oss om, så tror jeg de voksne kanskje har lekt slike leker og som man egentlig tenker sånn "hysj, og det vil vi ikke snakke om". Men jeg syns det er viktig at voksne også snakker om hva de lekte når de var små. For dette handler ikke om voksen seksualitet - det handler om barnet. Hvordan barn uttrykker sin seksualitet når de er små.
Om å gi barn aldersadekvat kunnskap, men ikke vise dem hvordan noen har sex med hverandre.
Spilletid: 1:20
M16
Men man kan jo «risikere» at barn som får et trygt og godt forhold til kroppen sin, også kan «risikere» å få et trygt og godt forhold til seksualiteten sin. Så det er egentlig bare vinn vinn.
Vinn-vinn-situasjonen!!
Spilletid: 0:09
MB-1
Hvis man er ansatt i en barnehage og observerer en seksuell adferd som gir en uggen magefølelse, hva gjør man?
Det første jeg ville ha gjort er å få en oversikt over situasjonen. Jeg er veldig for å snakke med barn og ikke bare om barn. Jeg ville ha snakka med barnet. Barn er eksperter på eget liv og kan fortelle utrolig mye om egen opplevd virkelighet. Så jeg ville ha spurt barnet. For eksempel "I dag så jeg at du lekte doktor, fortell om den leken". Så ville jeg ha fulgt opp med oppfølgingsspørsmål. Fortell meg mere om det. Det vil jeg høre mer om. Så ville jeg ha fulgt med på kroppsspråk når barnet forteller. Så hadde jeg vel enten fått bekymringen min forsterket eller svekket. Og så hadde jeg gått videre og snakket med noen andre jeg jobbet med. Min nærmeste leder er jo kanskje mest naturlig, og så tatt det videre derifra. Er dette noe vi må melde bekymring på til barnevernstjenesten med en gang eller kan vi vente litt og observere mer? Eller om vi kunne ha satt i gang en aktivitetsplan for videre oppfølging.
Om hva man som ansatt i barnehage bør gjøre dersom man blir urolig for et barn.
Spilletid: 1:38
MB-2
Hva inneholder en sånn aktivitetsplan?
Ja, nå skal ikke jeg si at alle barnehager har en aktivitetsplan. Men barnehageloven ble endret 1. januar 2021. Og da ble det innført aktivitetsplikt for alle barnehager. En aktivitetsplikt som går på å gå tidlig inn når barn blir krenket. Den er laget for at alle barn skal ha et trygt og godt barnehagemiljø. Og da skal du gripe inn tidlig og en sånn aktivitetsplan lager en - kall det en oversikt over hvem som skal gjøre hva til hvilken tid. Og da handler det om å først få en oversikt over hva som har skjedd, over en hendelse for eksempel, og å ta det videre derifra. Og da står det i en slik plan hvem som har ansvar for å gjøre hva til hvilken tid.
Om hva en aktivitetsplan er og hva den inneholder.
Spilletid: 1:08
MB-3
Du snakker om at man kan informere leder hvis man mener at det er en berettiget grunn til å være bekymret. Men må man informere leder?
Alle som jobber i barnehagen, har jo en selvstendig aktivitetsplikt. Men jeg tenker jeg at leder bør og skal informeres og involveres i en aktivitetsplan. For nå er det jo sånn at det er med barns seksualitet det er fortsatt litt sånn fremmed, litt skummelt, skambelagt. Noe man kanskje ikke snakker så mye om. Så i et sånt arbeid tenker jeg det kan være godt å ha ledelsen i ryggen, at man står sammen om det når man jobber rundt barn som har en skadelig seksuell adferd.
Om å informere leder eller ikke.
Spilletid: 0:50
MB-4
Du snakker også om foreldre at det er noen ganger at man ikke skal informere foreldre. Men kan du utdype det litt mer?
Jeg tenker jo at all adferd som barn utviser skal drøftes med foreldre, og alt vi gjør i barnehagen skal jo gjøres i nært samarbeid med hjemmet. Men i de tilfeller hvor man har en bekymring for at barn er utsatt for overgrep av sine foreldre, så skal de ikke informeres og involveres, selvfølgelig.
Men hvem tar denne avgjørelsen?
Har man en bekymring, så skal man alltid snakke med lederen sin i barnehagen, og man kan alltid drøfte saker anonymt med barnevernstjenesten, sånn at det blir jo en avgjørelse man tar sammen med barnevernstjenesten.
Om å informere barnets foreldre/foresatte eller ikke.
Spilletid: 0:51
MB-5
Hva er en trygghetsplan?
En trygghetsplan er et tillegg til en aktivitetsplan. Trygghetsplanen skal sette inn noen tiltak for at en skadelig seksuell adferd eller en krenkelse av et annet barn ikke skal gjenta seg, og da kan det for eksempel være at et barn har tatt med seg et annet barn på do og tvunget barnet til å gjøre noen ting som det ikke ville, eller det ikke burde ha gjort. Og da kan en sånn trygghetsplan sette opp et tiltak om at for eksempel den ungen her må følges på do i en periode. Andre ting kan jo være at man må være tettere på i lek over en periode. Men det er sånne tiltak som skal gi en trygghet både for barnet som har utøvd skadelig seksuell adferd, men og for det barnet som eventuelt er blitt krenka. Og en trygghet for foreldre om at det her bli fulgt opp i barnehagen.
Om hva en trygghetsplan er.
Spilletid: 1:04
MB-6
Hva gjør man dersom man er bekymret for at barnets adferd har å gjøre med foreldrenes omsorgssvikt å gjøre eller til og med seksuelle overgrep?
Da skal man ikke snakke med foreldrene. Da skal man drøfte saken anonymt med barnevernstjenesten og finne en vei videre derfra. Bekymring må sendes og er det en navngitt overgriper, eller du har fått vite av barnet, hvem det her er snakk om - så skal politiet kontaktes.
Om hva som kjennetegner saker der foreldre/foresatte ikke skal informeres.
Spilletid: 0:30
MB-7
Hva slags instanser kan man søke hjelp hos?
Man kan søke hjelp hos Statens barnehus, RVTS, Rebessa, NOK-sentrene og det er mange plasser som har veldig god kompetanse og som kan hjelpe til videre i et sånt arbeid.
Men basert på din erfaring vil du si at å søke hjelp hos slike instanser at da letter på måte arbeidsbyrden til en barnehageansatt som har slike bekymringer?
Ja, det gjør deg i hvert fall tryggere i det du står i. Du får på en måte litt mer kompetanse. Du får for hjelp av dem som kan dette og som har jobbet med det i mange år, og som jobber spesifikt inn imot barn som utøver skadelig seksuell adferd.
Instanser man kan søke hjelp hos.
Spilletid: 0:50
MB-8
For det må jo være vanskelig .... Man vet jo ikke for sikkert?
Nei, men du skal ikke vite sikkert. Det er nok at du har grunn til å tro at et barn har blitt utsatt for seksuelle overgrep, så skal bekymringen din rettes videre. Og man kan alltid drøfte saken anonymt med barnevernstjenesten og er det sånn at du har en plassert mistanke, hvis barnet for eksempel har navngitt en overgriper, så skal politiet kontaktes.
For da har man en plikt?
Da har man en plikt. Riktig.
Om å drøfte saker anonymt med barnevernet eller politiet.
Spilletid: 0:37
R-1
Hva gir deg mest informasjon? Å stille de gode spørsmålene eller lytte til svarene?
Jeg tenker å lytte svarene, kjenne på magefølelsen min, egentlig. Det handler mye om det å skape en trygg relasjon til dem, og at de skal føle at de er trygge på meg og at de kan si alt, og at de skal være trygge på at jeg kan høre alt. Jeg jobber veldig mye med relasjoner før vi begynner, Og de blir ganske vant etterhvert, slik at jeg kan stille direkte spørsmål og de vet at jeg tåler uansett hva de har å si da.
Om at barnet skal bli trygg på at terapeuten kan høre på alt det barnet forteller.
Spilletid: 0:40
R-2
Hvor lang tid tar det å få et barns tillit?
Jeg opplever ofte at hvis barna er litt tildekkende så blir de ganske fort trygge.
Det handler litt om måten man ser barna på, og er litt på deres nivå da. Selvfølgelig må man ta hensyn til hva slags språk man bruker ut ifra alder på barnet, modenhet og eventuelt evnenivå.
Om at det å bygge tillit også kan skje ganske raskt.
Spilletid: 0:25
R-3
Hva vil du si at foreldrene er opptatte av hvis barnet deres er krenket?
Da er man veldig opptatt av at barnet skal få hjelp. De vil gjerne at vi skal gi barna verktøy, slik at de kan få det fint senere i livet. Disse foreldrene jo veldig redde for at barna ikke skal få det noe bra videre, og kan jo være bekymret for videre utvikling og videre seksualitet.
Foreldre/foresatte vil at barnet skal få hjelp.
Spilletid: 0:27
R-4
Kan de føle skyld?
Det tror jeg nok en del foreldre kan gjøre. Hvis de for eksempel har sendt bort et barn på ferie til noen, eller at de har hatt en barnevakt som kanskje har utsatt barna for seksuelt misbruk.
Foreldre/foresatte kan ofte føle skyld for det som har skjedd.
Spilletid: 0:16
R-5
Er det forskjell for barnet om barnet er blitt utsatt for en krenkelse eller et overgrep fra en voksen eller et annet barn?
Jeg tenker ofte at det handler nok om mye om hva som har skjedd og mest egentlig barnets opplevelse av det som har skjedd. Fordi noen ganger så kan jo voksne rundt barnet tenke at "det var ikke noen stor ting det der", men samtidig kan barnet vise en stor reaksjon på det. Så det handler både om omfang og kanskje hvor lang tid. Har det skjedd en gang, eller har det skjedd flere ganger? Har det blitt brukt vold og trusler? Eller et maktmisbruk overfor barnet? Så det er litt forskjellig. Men hvis det er en voksen som er inne, så blir jo politi og det juridiske bli mer innblandet. Sånn at et barn kan jo og oppleve at mamma eller pappa blir satt i fengsel. Barnet kan selv bli plassert i påvente av rettsdom. Eller at barnet kan bli flyttet ut av hjemmet som følge av dette. Men i forhold til barn og hvis det skjer seksuelle krenkelser mellom barna og, så må man også vurdere alvorligheten i dette i forhold til hvordan barnet oppleve det.
Om forskjellen på overgrep utført av voksne eller barn.
Spilletid: 1:23
R-6
Du jobber i BUP: hvis du får inn et barn, la oss si fire år som har vært utsatt for seksuelt overgrep. Hvordan går du frem?
Ofte når vi får henvisning på barn som er misbrukt eller er utsatt for seksuelle overgrep, så starter vi ofte med en utredning i sånn cirka seks uker. Og i den utredninga så har vi ofte en sånn traumekartlegging med barnet, og så kan vi ha en lekeobservasjon. Vi kartlegger i forhold foreldrene om det er tegn til traumesymptom der. Kan ha foreldreintervju, snakker ofte med barnehagen for å innhente opplysninger i utredningsperioden. Noen ganger kan vi også starte traumebehandling litt parallelt, men vi har hovedfokus på utredning først. Noen ganger så kan jo det forekomme at det blir oppdaget at barn blir utsatt for seksuelle overgrep, men at de er henvist for noe annet, en annen type utredning eller behandling. Og da er jo slik at vi som sagt har meldeplikt til barneverntjenesten, og vi har avvergeplikt i likhet med andre offentlige instanser. Når vi har fått inn et barn, så i utredningsperioden, så skal vi på en måte komme med en diagnostisk konklusjon, eller en diagnostisk vurdering som vi kaller det. Og ofte så kan jo barn som er utsatt for seksuelle overgrep oppfylle kriteriene til en post-traumatisk stresslidelse som PTSD. Og da kan jo være at barna kan på måtte bli trigget av ulike ting der dem kan gjenoppleve minnene. At det kommer tanker i hodet eller bilde av det som har skjedd, de kan ha mareritt om det som har skjedd. De kan prøve å unngå plasser eller personene som minner om det som har skjedd. Og de kan ha en negativ endring av tanker og følelser. De kan ofte være mye sinte eller være mer redd, noen kan jo nesten bli sånn følelsesflat, Og noen barn kan ha økt aktivering, at de blir veldig sånn skvetne, vansker med å konsentrere seg, og de kan ha søvnvansker. Så i en sånn utredningsperiode så ser vi litt på dette, for å finne ut hva slags behandling vi kan gi til barnet.
En beskrivelse av terapiforløp for barn som er utsatt for seksuelle overgrep.
Spilletid: 2:30
R-7
Litt tilbake til traumebehandlingen som dere har. Hvis vi snakker om små barn, altså fire år og yngre, hva slags nytte kan de ha av det?
Jo, i hvert fall de jeg har brukt traumebehandling på syntes jeg at jeg har hatt god nytte da. Med mindre barn så kan vi ordne en fortelling. Et sånn narrativ der barnet kan være med på å forme fortellingen. Så da kan de enten sitte å tegne eller male, eller viser med dukker hva som har skjedd eller biler, alt etter som. Og så skriver jeg en fortelling som kan være litt sånn "da du var liten, så skjedde det noe med deg som ikke var bra" på en måte. Og så kan vi ordne en fortelling rundt det, og da kan vi bruke den fortellingen mens vi bruker bilateral stimulering. Noen barn liker både å bruke øyebevegelser og auditiv stimulering.
Nå snakker vi om EMDR?
Ja, nå snakker vi om EMDR. Ofte så bruker jeg det med barna. Men vi har utgangspunkt med slike narrativ, hvor vi skriver en fortelling. Så når vi har utforma den, så begynner vi med at jeg leser mens de får bilateral stimulering. Og da kan barna enten bare ha øyebevegelser eller de vil ha bevegelse og lyd, eller bare som buzzere å holde i det for eksempel. Noen barn liker å sitte på fanget til en omsorgsperson. Noen ganger kan omsorgspersonen sitte lenger bak. Og så leser jeg opp dette mens barnet følger med på stimuleringen. Og så kan jeg spørre barnet først "Når du tenker på dette her nå - fra en skala fra 0 til 10 hvor vondt er det å tenke på dette nå?" Med en plansje da med bilder. Så kan barnet si det, og så spør jeg det også etterpå. I det narrativet er vi også vi veldig opptatte av at man skal tenke at men nå er du trygg. Og da kan jeg spør barna etterpå at "når du tenker på dette nå hvordan kjenner du deg? Hvor trygg er du 1 til 7 der 7 er mest trygg".
Om barn kan ha nytte av traumebehandling som EMDR.
Spilletid: 2:21
R-8
Sånn cirka. Hvor lang tid tar en traumebehandling av et barn?
Det avhenger egentlig litt av kompleksiteten. Hvis et barn har blitt utsatt for omsorgssvikt gjennom mange år, eller overgrep over gjennom mange år eller neglekt, så er det jo på en måte forutsetningen til barnet litt annerledes. Da har de ikke på en måte den tryggheten, den trygge basen, så da kan vi kanskje bruke litt lenger tid. Det er vanskelig å beregne traumebehandling i timer med små barn, men fra 15 til 20 timer kanskje. Noen sier og at man kan ha åtte timer, men det syntes jeg er litt lite. For jeg tenker at det er viktig å snakke om andre ting etter traumebehandlingen. At man snakker om grenser, følelsesregulering, forhold til andre, egen seksualitet. De skal jo også gå ut i verden å kjenne at sitt forhold til kroppen er bra, selv om det har skjedd noe som ikke var bra.
Om hvor lenge barn må gå i traumebehandling etter å ha vært utsatt for seksuelle overgrep.
Spilletid: 1:08
R-9
Men med traumebehandling, så kan det vel være sånn at det kan gå en periode, og så plutselig så kan det poppe opp mer?
Det er sant, og det kan og poppe opp mer informasjon om selve overgrepet etter en enkelt time.
Slik at hvis foreldrene har vært inne i timen, eller ikke da - så kan foreldrene i ettertid ringe til BUP og fortelle at nå har hun fortalt enda mere om det som skjedde. Det har satt i gang masse hos henne, har dere mulighet til å ta opp dette neste gang? Det er jo veldig fint at foreldrene gjør det og det bruker jeg å si til foreldre eller omsorgspersoner, at det er kjempefint at de sier i fra om eventuelle reaksjoner i etterkant av traumebehandlingen og enhver time og. Det kan jo og skje at når de blir eldre så kommer det fram at det var andre ting som skjedde da, men akkurat da var det ikke tid til å snakke om det.
Om at det under behandlingen kan komme frem flere detaljer eller historier.
Spilletid: 0:59
R-10
Barn som krenker seksuelt, kan de også få hjelp av dere?
I BUP har vi en henvisningsgrunn som heter alvorlig bekymring for barn under seks år. Hvis et barn i barnehagen har vist seksuell adferd så kan det noen ganger stå i henvisningen, men mest i forbindelse med andre sympotomer. Da kan det stå mistanke om adferdsvansker, ADHD, mistanke om gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Det kan stå i forbindelse med mistanke om traumereaksjoner etter alvorlig belastning. Så da blir det på lik linje med vanlige henvisninger at vi foretar en utredning. For å se den seksualiserte adferden i lys av andre diagnostiske kriterier og, for det kan være at noen barn som har vansker med impulskontroll, egen regulering også kan utvise litt vansker med andres grenser, og det kan være noe barn som har problem med sosiale koder. Men mest er det barn som har vokst opp i hjem med omsorgsvikt, vold eller trusler eller seksuelle overgrep
Er behandlingen cirka lik også de samme verktøyene som dere bruker for offer?
I alle fall hvis et barn har blitt utsatt for traume, så tenker vi at det viktigste er å gi behandling i forhold det traumeopplevelsen som de har. Vi tenker jo at det for barn ikke er naturlig å utvise en skadelig eller bekymringsfull seksuell adferd. De har det jo fra et sted. Så det er viktig å jobbe med de traumene de eventuelt har, og uavhengig av andre diagnoser tenker jeg. Det er viktig å ta tak i den seksualiserte adferden. Nå er jo disse barna under skolealder. De går i barnehagen, de er ikke så store, så det er veldig viktig at de voksne rundt hjelper barna. Og på BUP kan vi snakke om vanlig emosjonsregulering. Hva gjør man når man er redd og sint? Og hvordan kan man regulere disse følelsene på barnas premisser, på deres språk, gjennom lek. Så kan vi snakke om egne grenser andres grenser, litt sunn seksualitet, men det går jo over i litt annen behandling og.
Om behandling til barn som krenker andre seksuelt, og om denne er veldig forskjellig fra annen behandling.
Spilletid: 2:56
R-11
På BUP så kan man jo foreta en AIMkartlegging for barn under 12 år.
Der man tenker når barna er så små, samler man heller instansene rundt barnet sammen med foreldrene. Det er for eksempel foreldre, barnehage, PPT, helsesykepleier og andre instanser som er inne og som er med på å kartlegge og som kan beskrive – hva skjedde i barnets oppvekstmiljø akkurat på den tiden, og hva slags symtomtrykk viste barnet i forhold til seksualisert adferd.
Og på bakgrunn av dette kan man finne tiltak som er viktig her og nå. Tenke litt slik – bor det andre barn hjemme? Er det andre søsken til stede? Hvordan er det på barnehagen? Man kan utarbeide trygghetsplaner, for å sikre at man får rammet inn barnet på tiltak nå og videre også. Det kan jo og være med tanke på om barnet skal over på skole. Det tverretatlige samarbeidet er kjempeviktig. Det er jo vi voksne rundt barnet som er ansvarlig for å ramme inn barnet. Det har jo lært ting som ikke er riktig, så da må vi relære barnet det som er riktig
Om AIM-kartlegging for barn under 12 år.
Spilletid: 1:25
R-12
Hvordan reagerer foreldrene når barnet deres har utøvd krenkende seksuelle adferd?
Jeg opplever at foreldre kan reagere litt forskjellig. Noen er jo sjokk. Noen kan bagatellisere det litt. Noen kan tenke at dette var en uskyldig lek. Noen kan tenke at mitt barn gjør jo ikke slik. Så veldig avhengig av foreldre, kanskje noen foreldre selv har blitt utsatt for seksuelle overgrep, at det er ting i dem som har blitt trigget – eller at det har skjedd noe i forhold mellom mor og far. Ofte vil det jo være en grenseoppgang rundt barna. Hva er seksuelle overgrep? Hva er utforskning? Hva er seksualisert lek? Så det kan jo ta en stund før disse barna blir henvist, for foreldrene kan jo også dette ha vært en prosess.
Om foreldres/foresattes reaksjoner når barnet deres har krenket andre seksuelt.
Spilletid: 1:01
R-13
Kan du si litt om de forskjellige behandlingsmulighetene dere har?
Det kan jo variere litt fra BUP til BUP det da. Men sånn som på mitt team, på barneteam der jeg jobber, så har jeg en traumeutdanning som heter TF CBT - traumefokusert kognitiv atferdsterapi.
Vil du at jeg skal fortelle litt om denne behandlingen? Med småbarn kan man bruke elementer fra den, for den krever litt mer verbal forståelse, og at de på en måte klarer å forklare litt mer. Men hovedsakelig så bruker jeg en metode som heter EMDR. På engelsk står det for "Eye Movement Desensitization and Reprocessing".
Tanken bak det er at man har bilateral stimulering, hvor man man tenker at man skal stimulere høyere og venstre hjernehalvdel med blant annet øyebevegelser eller auditiv stimulering med lyder på hver side, eller med tapping - eller at med buzzere som vi sier, at man har stimulering i hver sin hånd. Og tanken bak det er at man får oppmerksomhet på både et traume og stimuleringen, så får man økt tempoet i informasjonsbearbeidingen, noe som gjør at man får jobbet mer med traumesymptomer.
Om ulike behandlingsformer BUP tilbyr.
Spilletid: 1:33
R-14
Foreldre da, de kobles jo inn. Hva er det vanlige reaksjonsmønsteret deres?
De er som oftest i sjokk. Noen kan jo hatt mistanke en stund. Noen kan det komme som et sjokk på, og da vil vi bruke en del tid med dem også så klart, der de får snakke om tanker, følelser knyttet til det som har skjedd. Og så gir vi jo veiledning til foreldre med fokus på traumebasert tilnærming og traumebasert omsorg. Som handler om å gi barna både trygghet og forutsigbarhet. Hjelpe dem til å regulere følelsene sine og være den trygge voksne som de kan komme til. I en familie så kan jo være flere barn som utsatt. Så det kan jo være flere søsken som utsatt og. Men hvis det er bare én av barna som er utsatt, så kan vi og ha slike søskensamtaler med de andre søsknene, eller vi kan ha familiesamtaler - slik at vi skal kunne ivareta familien på best mulig måte.
Om å veilede foreldre/foresatte til å kunne være der for barnet sitt som har vist seksualisert atferd.
Spilletid: 1:13
R-15
Er dette krevende samtaler eller kan være?
Ja, det vil jeg si. Noen ganger kan jo foreldrene selv ha opplevd overgrep, som gjør at de blir ekstra trigget. Så det handler om å ta vare på foreldrene og, for de er jo i en krise og det er de som er hjemme tjuefire sju som skal ivareta barna og da kan det jo komme ulike symptomtrykk.
Om at det kan være krevende å ta vare på foreldre i krise.
Spilletid: 0:26
KO-1
Hva er Barnehuset?
Statens barnehus er en liten avdeling i politiet som har fått ansvaret for å tilrettelegge og gjennomføre avhør av barn under 16 år, som er enten fornærmet eller vitner i alvorlige straffesaker. For oss som jobber på Barnehuset, så er jobben på en måte delt i to. Den ene halvdelen er å være bisittere i de tilrettelagte avhørene å gi barnefaglige råd og barneperspektiv inn i de tilrettelagte avhøret. Den andre halvdelen kan ligne litt mer på det å jobbe i en poliklinikk i BUP hvor vi tar imot barn og foreldre, til oppfølging og hjelp etter at de er avhørt av politiet.
Skjer det ofte at dere får inn barn under seks år?
Som fornærmet eller vitner, så er det ofte. Det er en ganske stor del av dem som avhøres på Barnehuset i Norge.
Men aldri som mistenkt?
Aldri som mistenkt.
Om hva Statens barnehus er og hvilken hjelp man kan få der. Om at de aldri har fått inn mistenkte som er under 6 år.
Spilletid: 1:01
KO-3 (v2)
Hvordan er det man snakker med barn som er seks år og nedover?
På Barnehuset når man blir avhørt, så er det jo en spesiell metode som brukes av politiet. Det er den samme som brukes av barnevernstjenestene som heter profesjonell barnesamtale.
Når vi snakker med dem utenfor avhør så varierer det litt ut i fra hva slags type sak det er. Hvis det er fornærma som har behov for oppfølging, så kan vi jo å jobbe med traumebehandling. Hvis det er mistenkte, så er det en litt annen måte å snakke med dem på. Men ofte så har jo dem også med seg noen ting som kan tyde på at dem har vært utsatt for noen traumer. Så kanskje må vi jobbe med traumebehandling før vi jobber videre med det som er den skadelig seksuelle adferden. Og da bruker vi noe som kalles for AIM behandlingsmanual.
Om avhørsmetoden som brukes på barnehuset ved tilrettelagt avhør av barn som er vitne eller fornærma i straffesaker, og oppfølging videre.
Spilletid: 1:01
KO-4 (v2)
Dersom en barnehageansatt er bekymret for et barns seksuelle aktivitet, er Barnehuset et sted vedkommende kan søke råd hos?
Vi har sånne telefoner nesten ukentlig. Hvertfall et par ganger i måneden fra forskjellig barnehager, barneskoler hvor man har barn, som enten forteller at dem har opplevd noen ting mot kroppen sin, eller at de observerer noen barn som gjør ting mot kroppene til andre barn som dem ikke synes er greit.
Hva slags råd gir dere?
Det varierer litt i forhold til alvorlighetsgraden. Vi tar ofte utgangspunkt i noe som kalles for trafikklyset, som er et system som ble først kom fra Janussenteret i Danmark, men som er videreutviklet i Norge av ei som heter Hegge. Og der er det ganske gode beskrivelser av hva man tenker er sunn seksualitet, hva som er bekymringsfull seksualitet og hva som er skadelig seksualitet på ulike aldersnivå.
Om at barnehuset er en å ringe for å rådføre seg med.
Spilletid: 1:07
KO-5
Og hvis det er noen barn som utøver krenkende seksuell adferd som er 6 år. Hvem er det som utreder dem?
Vi tenker jo at en barnehage som har barn som har den typen atferd, må melde en bekymring til barnevernstjenesten, og at det også kan gå en henvisning til BUP etterhvert som kan tilby dem oppfølging da.
Barnehuset anbefaler hjelp fra barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien.
Spilletid: 0:25
M3-1
Kan du beskrive en sunn seksualitet for barn?
Ja, det kan jeg prøve på. Hvis du tenker på det - med en gang barnet blir født, hvordan det blir tatt imot, med omsorg og kjærlighet og medfølelse og blir møtt på følelsene sine - der legger du et godt grunnlag for en god seksualitet. Hvis barnet får omsorg og nærhet og varm mat når det trenger det, skiftes bleie på når det trenger det. Og etter hvert som barnet blir større, når det lærer å snakke, så får det også lære ord på nese og ører, penis og vagina og lære navn på tærne sine, og også på vulva og lærer navn på kjønnsorganer etter hvert som de blir litt større og de får bedre ordforråd når barna ser ned på tissen sin når de er 2, 3 år gamle. Da har du allerede lært navn på øyne og ører og sånt. Og det er klart at det hjelper veldig på hva slags forhold foreldrene har til seksualitet, og hva slags kunnskap de har om barna og seksualiteten når de har egne barn. Og de barna vil nok også få det best i forhold til sin egen seksualitet, om omsorgspersonen også har et avslappet og avklart forhold til egen seksualitet. Så lærer de at de kan bade nakne, at de kan bade naken i badekar eller balje. De kan ta seg på tissen. Det er helt greit at de tar på tissen sin, og det er greit at de tar seg på ørene og i nesa og hvor som helst ellers på kroppen. At de kan snakke om det, at de har bøker hvor det er bilder av barn, av ulike barn som ser forskjellig ut, og at de kan snakke om hvordan man kommer inn i magen. Hvordan de kommer ut av skjeden. Eller, de kom ikke inn i magen da, de kommer inn i livmoren og hvordan de kommer inn og ut av skjeden, og at det er forskjellige måter å få barn på og forskjellige familiekonstellasjoner. Jeg tror at det er et veldig godt grunnlag for at barna kan få et trygt og godt forhold til kroppen sin og seksualiteten sin.
Om omsorg, nærhet og kjærlighet som grunnlag for en sunn seksualitet hos oss mennesker.
Spilletid: 1:56
M3-2
Men i gamle dager, når jeg jobbet i barnehage, på åttitallet, det har nok blitt vanskeligere for mange nå, men altså jeg tenker at det har en naturlig seksualitet. Barn kan få lov til å undersøke hverandre litte grann, og at de voksne bare registrerer det og ser at de har det bra her inne. Og så sjekker vi ut, selvfølgelig, hvis barn leker sånne leker hvor de undersøker hverandre og kanskje putter en Duplokloss i rompa på hverandre eller ser på tissen til hverandre, så er det viktig at vi som er voksne sjekker ut det og sier "hei, går det bra her inne? Og hva leker dere?" "Nei du kan gå ut for vi har det bra." Vi må jo kjenne barna som vi er sammen med såpass godt at vi ser at det der går bra. Også sier jeg at "ok, kommer tilbake om ti minutter". Alternativet kan jo være det at man blir veldig streng og sier at nå må du ta på buksa og sånn. Husk at det er naturlig for barn å ha denne leken, og la de få lov å leke den, men vi skal selvfølgelig passe på at ingen barn forvolder hverandre noe ubehag.
«Hei, går det bra her inne?» Om å sjekke ut barns lek for å vite at de leker på en trygg måte.
Spilletid: 0:59
M3-3
Hvor tidlig begynner barnet å utvikle seksualitet?
Noen vil jo ha seksualiteten som en av grunnfølelsene våre. Så jeg tenker at det er akkurat i gjerningsøyeblikket - ikke gjerningsøyeblikket - men når eggcellen og sædcellen smelter sammen - så har vi har vi en seksualitet. Og så fort vi kommer til verden så påvirkes jo vår seksualitet, identitet, glede, sorg og frustrasjon, nytelse. Seksualiteten blir påvirket av omsorgspersoner, av de personene vi har rundt oss. Så allerede da så starter det. Seksualiteten har vi jo i oss som en energi. Noen av oss har kanskje mye av den, og noen av oss har kanskje litt mindre. Men så blir du påvirket, og du blir påvirket av omsorgspersonene som vi har rundt oss, med hvordan vi blir møtt; på følelser, på kjærlighet, på omsorg og så etter hvert så begynner barna å utforske seg selv; at de tar på seg selv på kroppen sin, de tar seg på nesa, på ørene, og så tar de seg på tissen og så kjenner at det kan de få gode fornemmelser ved å ta seg på tissen, for eksempel. Og så tar de seg på tærne og spiser litt på de. Det er noe som går gradvis. Og barn er jo…, hvis du har to små som sitter i en balje, for eksempel, så vil de jo ta på kjønnsorganene sine etter en liten stund, det er helt naturlig at det de gjør, og da kan de få lov til å holde på, plukke litt på det, på kjønnsorganene sine, på navlen sin og på ørene sine. Så tar man de opp. Og så har de kanskje søsken opp i badekaret, så vil de kanskje er opptatte av kjønnsorganet til hverandre. De er klart ikke bare opptatt av kjønnsorganer med siden vi nå snakker om seksualiteten. De er jo også opptatt av andre ting ved kroppen sin enn akkurat det. Men når du tenker på i forhold til den seksuelle utviklingen, og det å lære seg å bli trygg på sin egen kropp, så tenker jeg også sånn at noen barn er vant til å se foreldrene sine naken, enten i dusjen eller at de går litt nakne, skal hente noe i et skap på soverommet. Så vil jo barn også se at "oi, sånn kropp har pappa, ja," Eller sånn kropp har mamma. Sånn er de. Sånn er mamma og pappa og hvordan man kan se likheter og ulikheter hos hverandre. Og tenk at sånn kommer jeg til å se ut når jeg blir stor, kanskje. Så dette her er også en del av det å bli trygg på sin egen kropp, at det med kropp og nakenhet kan være en naturlig del.
Om å være født med en seksualitet, og at omsorgspersoners avslappete holdning til egen kropp fremmer også barnets forhold til seg selv og utforskning av kroppen og seksualiteten.
Spilletid: 2:11
M3-4
Om å gi barn mulighet for å utforske egen kropp. Gutter har penis mens jenter trenger speil for å se eget kjønnsorgan.
Spilletid: 0:58
Et trygt og godt forhold til kroppen sin, de kan se hvordan kjønnsorganene ser ut. For eksempel pleier jeg å si det noen ganger til barnehager at de burde ha et lite speil i barnehagene, sånn at jentene også kan se på kjønnsorganene sine. Det er jo ofte at det guttene kan stå i speilet og se, mens jentene må kanskje kikke litt mer under og der kan være lurt å ha et speil. Noen syns det er litt drøyt da, men så tenker jeg - ja, men vi ser jo vi gaper jo opp og ser hverandre i halsen, liksom, når vi er små. Ser på tennene våre og drøvelen vår. Så jeg synes det er vanskelig å forestille seg og tenke at det var verre eller ille å se sitt eget underliv da, på sin egen kropp. Men det handler om at vi kan bidra, til at barna kan få et trygt og godt forhold til kroppen sin. Og det er jo utgangspunktet da også for at de tilfeldigvis, og forhåpentligvis skal kunne få et trygt og godt forhold til kroppen sin og seksualiteten sin. Og har de det, så vil det også bli lettere for de å for eksempel fortelle om ting er ugreit når det gjelder kropp og seksualitet.
M3-5
Du kan ikke stoppe det første overgrepet. Om at voksne må ta ansvar og lære barn å si fra når noe har skjedd.
Spilletid: 2:31
Vi snakker om barn mellom null og seks år. Er det en del av oppdragelsen å lære barn å si nei, altså det er vel ikke barns ansvar å si nei?
Barna sier nei hvis noen tar bøtta deres. De kan si nei til andre barn og dytte de vekk og si at "nei, det er min" og sånne ting. Men, det hjelper ikke stort i den store sammenhengen hvis det er en som kommer og har tenkt å begå overgrep mot de. Da er det ikke barns ansvar å sette grenser, for det er vi som er voksne som skal sette grenser. Men vi må hjelpe barna til å forstå at hvis de opplever ting som de synes er vanskelig, eller at noen gjør noe mot de som ingen andre gjør, så må de forstå at de kan finne noen å si ifra til. Og vi må kartlegge barnas sosiale nettverk sammen med barna, sånn at de kan fortelle det. Sannsynligheten for at det vi stopper det første overgrepet ved å lære barn på 0 til 6 år og å si nei, er mikroskopisk. Vi må hjelpe barnet å si fra hvis det har skjedd, og vi må hjelpe barna til å si fra etterpå, eller hvis de syns det er ubehagelig å være sammen med en person. Vi må ta barn på alvor. Hvis barnet sier "Jeg vil ikke dit." Så må du spørre "Å nei, du vil ikke dit, fortell hvorfor, det vil jeg høre om". Eller hvis man tvinger barn til å gi klemmer til tanter og onkler, da er det ofte sånn at "du må gi de en klem, ellers så blir de så lei seg", og da lærer barna at tante blir lei seg hvis ikke hun får klem. Men hva om tante er barnevakt i morgen og så skal hun bade samtidig, og barnet må ta henne på tissen. Da tenker barnet at tante blir lei seg og mamma og pappa blir sint hvis ikke jeg gjør det. Det er en følge. Så jeg tror at det at det er vanskelig å stoppe det første overgrepet. Og det er ikke barns ansvar. De klarer ikke å si nei til en som har bestemt seg for å begå overgrep. Så vi må hjelpe barnet til å tørre å si ifra og fortelle at vi skal være den personen som barna tør å fortelle det til, hvis de opplever ting som de synes er vanskelig. Og det handler også om kropp. Det handler om seksualitet, og dette er seksualitet på avveie. Men det handler også om det å kunne sette ord på ting, så et barn må lære om hele kroppen fra topp til tå, hvor også kjønnsorganer er inkludert. Og de må lære seg at det er greit å snakke om. For da er det lettere for barna å finne ord når de skal tørre å fortelle om uønsket seksuell kontakt og aktivitet fra en annen, enten et annet barn eller en ungdom eller en voksen.
Man kan ikke stoppe det første overgrepet, sier du, men man kan da kanskje stoppe det andre?
Ja! Du kan stoppe det andre hvis du finner en voksen som de som de kan få hjelp av.
M3-6
Om forskjellen mellom voksnes og barns seksualitet.
Spilletid: 0:43
Kan barns seksualitet misforstås?
Jeg tror at veldig mange voksne tenker på voksen seksualitet når de tenker på barnas seksualitet. Mange tenker at barn ikke har noe seksualitet, at den kommer gradvis på en eller annen måte som jeg ikke helt har forstått. Men jeg tror at kanskje noen voksne tenker "voksent" når de ser at barn leker med hverandre. For barn ligger jo ikke med hverandre. Barn leker later-som-leken, de kan late som de lager baby for eksempel - de reagerer ikke som voksne som har ha sex med hverandre, men de har late-som-leken. Når barn lager kake i barnehagen, så bruker de sand. Men det er like fullt en kake.
M2-1
Hvis du jobber i barnehage og syntes selv at seksualitet er vanskelig, hva gjør du da?
Nei, da må man jo lese seg litt opp da. Det finnes jo litteratur om barn og seksualitet. Og så er et veldig fint spørsmål å tenke på er "hva lærte jeg da jeg var liten?" Og hva kan jeg tenke meg å gi videre av det jeg lærte? Og om det jeg selv lærte har bidratt til at jeg har fått et sunt og godt forhold til kroppen min og seksualiteten min. Og veldig mange vil svare nei på det. Men da hjelper det å høre på dette programmet for eksempel. Og å sette seg ned og prøve å søke litt, snakke litt med venner og snakke om "Hva lærte vi egentlig? Hvordan er det egentlig å snakke med barn om seksualitet? Hva handler det om?". Og noen kan også ha egen historie som er traumatisk, for eksempel med overgrep, ikke har fått bearbeidet det, og da vil kanskje seksualiteten bli ekstra vanskelig når barn løper rundt og tar hverandre på tissen, eller de er nakne, løper nakne på en mannsbredde, for eksempel. Da kan det for noen som ikke har fått bearbeidet det de selv ha opplevd av krenkelser eller av rett og slett dårlig seksuell oppdragelse eller mye skam og tabu rundt seksualitet og nakenhet - være viktig å kanskje snakke med en terapeut og prøve å finne ut av hva grunnen er til at jeg reagerer så sterkt på dette her? For det vi vet, som vi har snakket om, er at et barn som kan noe om seksualitet, debuterer seinere seksuelt. Men også viktig å vite at de som begår overgrep, de har et veldig dårlig forhold til seksualitet, så jeg tenker at seksualiteten er viktig for oss alle sammen å snakke om og få et avklart og avslappet forhold til. Så jeg pleier å si at når en skal jobbe med barn og unge, så må du ha et avklart forhold til egen seksualitet, og det kan man få ved å lese, snakke med venner og kanskje eventuelt ta sjansen på å gå til en terapeut eller en sexolog for å få finne ut av hvordan forhold man selv har til egen seksualitet.
Må ha, bør ha, skal ha?
Må ha.
Om betydningen av å ha et avklart forhold til egen seksualitet når man jobber i barnehage.
Spilletid: 2:03
Margareth N. Brøndbo
Renate B. Sjaastad
Kjell Olav Tømmerås
Nils Heldal har pratet med Margrete W. Aasland, Margareth N. Brøndbo, Renate B. Sjaastad og Kjell Olav Tømmerås om tema rundt barn og seksualitet. På denne siden har vi samlet alle filmene du finner på ulike steder i veilederen.