2.3 HÅNDTERING VED BEKYMRINGSFULL OG SKADELIG SEKSUELL ATFERD, del 2
Håndtering av overdreven selvstimulering (onani)
Jakten på den gode opplevelsen med selvstimulering, kan for noen barn gå på bekostning av det barnet ellers ønsker av lek og kontakt. Barnet er vanskelig å avlede og onanien kan gå utover naturlig utvikling og fungering, og påvirke barnets lekeferdigheter, fleksibilitet og sosial kontakt.
Når selvstimuleringen blir altoppslukende for barnet, så kalles det hyperonani. Hyperonani kan handle om feil teknikk eller en flukt fra noe, f.eks. kjedsomhet. Det kan også være et tegn på at barnet er hemmet i sin psykiske utvikling og ikke oppfatter signaler fra omgivelsene om hva som er godtatt atferd. Det som ofte skjer ved hyperonanering er at barnet faller ut av det sosiale samspillet, blir værende for seg selv og tar ikke imot lekeinvitasjoner. Så uansett hva det dreier seg om, så kreves det handling fra barnehageansatte. Se vedleggsdelen for eksempel for håndtering.
Pornografi, nettvett og foreldrekontroll
Barn i barnehagealder skal ikke se pornografi. De har ingen forutsetning for å forstå det de ser, og de kan bli skremt og urolige. Det kan på negativt vis prege deres seksuelle utvikling, ved at de f.eks. utvikler uhensiktsmessige tenningsmønster. Barnehager og foresatte må derfor sørge for en trygg digital hverdag for barna. Dette kan de gjøre ved å installere det som kalles foreldrekontroll på de digitale flatene som barnet har tilgang til, slik som mobil, nettbrett, datamaskin og TV.
Overdreven selvstimulering (onani) er ikke alene et tegn på overgrep
Hyperonani er ikke alene et tegn på at barnet er utsatt for overgrep. Tvangsmessig selvstimulering kan derimot tyde på at barnet kan ha opplevd overgrep eller annen omsorgssvikt. Slik atferd fordrer at de voksne undersøker nærmere barnets situasjon for å forstå barnets atferd.
RESSURSER
Telia, lekne og lærerike apper for barn: https://www.telia.no/magasinet/tips/anbefalte-apper-barn-foreldrekontroll/
Sammenhengen mellom seksualisert atferd og det å selv være utsatt for overgrep
Barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, kan tvinge andre barn til å være med på seksuelle leker, men det er ikke dermed sagt at de som viser en seksualisert atferd er misbrukt. Det må allikevel sjekkes ut. Ved å stille åpne spørsmål kan barnet ofte fortelle dersom det har opplevd noe som er ubehagelig eller ulovlig. Når man snakker med barn om seksuelle overgrep er det viktig å være klar over at de fleste barn ikke vet at det som skjer er galt. Det er derfor mer hensiktsmessig å spørre om noen gjør noe med dem som ingen andre gjør, eller noe de synes er ekkelt eller føler seg tvunget til.
Overgrep mot små barn skjer sjelden med fysisk makt, da det ofte er nok å være eldre og forstå mer enn barnet, for å være i posisjon til å utnytte barnet. Dette kan gjøre dem forvirret, og noen kan kanskje også oppleve skyld i situasjonen eller senere, når de blir eldre og forstår mer hva som skjedde. De fleste overgrep mot barn i førskolealder begås av noen i nær relasjon til barnet, og mange er glad i personen som begikk overgrepene. Dette må man ha i bakhodet når man skal snakke med barn ved bekymring. Se for øvrig www.snakkemedbarn.no for mer kunnskap og praktisk trening på å øve «den vanskelige samtalen» med barn.
Tips om hva du kan gjøre og spørre om når du er bekymret for om barnet selv er utsatt
Vær nysgjerrig når du ser atferd som er bekymringsfull. Etter å ha avverget atferden kan du spørre: «Hva skjedde i leken?» og «Hvem andre leker sånn»? Ved å få barnet i tale blir bekymringen enten mindre eller større.
Dersom du får svar som bekymrer deg kan du gjerne gjenta setningen og se om barnet fortsetter av seg selv eller du kan følge opp med «Fortell meg mer om det» eller «Det vil jeg høre mer om». Se vedlegg om situasjoner.
Bruk åpne spørsmål
Forsøk å starte en samtale med åpne spørsmål. Dette er spørsmål som starter med hvem, hva, hvor slik at du får mer utdypende svar enn bare ja eller nei. Når du er inne i samtalen og du er bekymret, så kan du gjerne stille flere spørsmål. Ikke kom med forslag og gjetninger om hvem som eventuelt gjør det! Unngå også «hvorfor»-spørsmål da barn ofte forbinder slike spørsmål med at de har gjort noe de ikke burde gjøre.
Viktig! Noter i etterkant hvilke spørsmål du stilte og forsøk å skriv ned ordrett hva barnet svarte. Drøft ev bekymringen din anonymt med barnevern eller Statens barnehus, og få tips til hva du kan gjøre videre.
Foreldresamarbeid
Informer foreldre gjennom møte og planer om hvilke temaer som blir gjennomgått med barna deres. Fortell om både sunn og skadelig seksuell atferd og hvilke tiltak som settes inn gjennom et samarbeid med foreldrene. Opplys foreldre om at bekymringsmelding til barnevern kun sendes uten samtykke ved fare for barnets liv og helse. Det betyr i praksis dersom det er en bekymring for om barnet blir utsatt for vold og seksuelle overgrep fra sine omsorgspersoner. Fortell om hvordan vi snakker med barn, og at det blir tatt tak i det som barnet sier med oppfordring om å fortelle mer. Barnet får snakke fritt om hva det har opplevd og utsagn kan bli drøftet anonymt med barnevern.
Når man er bekymret for om foreldre/foresatte utsetter barnet for vold, overgrep eller omsorgssvikt
Når man undrer seg over barnets atferd, er det viktig å snakke med barnet. Ofte forteller ikke barn om overgrep fordi de mangler begreper for det de er utsatt for. Ved å stille åpne spørsmål, kan barnet fortelle om egen virkelighet. Ved mistanke om at foreldrene har utsatt barnet for seksuelle overgrep eller annen type vold og omsorgssvikt, så kan man stille spørsmål som «Hva liker du å gjøre sammen med mamma/pappa?» og «Hva liker du ikke å gjøre sammen med mamma/pappa?» som en invitasjon til barnet om å snakke mer om hva det opplever.
Det er viktig å opptre forutsigbart og pålitelig, og legge til rette for og benytte muligheter i lek og lesestunder som kan gi barnet en åpning til å fortelle. Grip muligheten når anledningene byr seg til å stille åpne spørsmål og utforske omsorgssituasjonen uten å være forutinntatt. Dokumenter spørsmål og svar. Dette er viktig dersom saken senere blir meldt til politiet.
Ivaretakelse av den som har blitt utsatt
Et barn som har vært utsatt for skadelig seksuell atferd trenger en god hjelper. Trygg barnet ved å fortelle at du er der for å ta vare på og hjelpe. Lytt til barnet og la barnet lede samtalen. Still åpne spørsmål og dokumenter spørsmål og svar. Inkluder annen kompetanse, f.eks helsesykepleier og BUP. Informer foresatte om det som skjer underveis i prosessen. Gi også barnet alderstilpasset informasjon om det som skjer underveis i prosessen.
Ivaretakelse av barnet med skadelig seksuell atferd
Barn som utfører skadelig seksuell atferd kan stå i fare for å bli utstøtt av dem rundt seg, og også føle avsky for seg selv. Deres forhistorie er ofte sammensatt og sårbar, og de har et stort behov for å ivaretas på lik linje med barn som har vært utsatt. De trenger trygge voksne som er interesserte i å forsøke å forstå hva som ligger til grunn for atferden, og som er tydelige på at de vil hjelpe barnet med det som er vanskelig. Måten dette snakkes om avhenger av barnets alder og funksjon. Informer barnet om det som skjer underveis i prosessen. Informer også foresatte gjennom hele prosessen (dersom dette er trygt for barnet).
Beskytt barnet mot å gjøre nye grenseoverskridende handlinger ved å:
-
Være til stede i leken, kanskje særlig ved mor, far og barn-lek og ved doktorlek.
-
Være tilstede/ha tilsyn med barnet når flere er på do (Ikke la barnet være alene med andre barn på do).
-
Være tett på i utetid.
-
Se ellers Trygghetsplan under vedlegg.
RESSURSER
Seksuell atferd: https://www.seksuellatferd.no/
Traumebevisst tilnærming kan være en god måte å møte barn på
Ofte kan det være vanskelig for barn å fortelle om det de selv er utsatt for eller har gjort, da de kanskje ikke vet om noe annet eller mangler ordforråd for å fortelle. Noen kan også være truet til taushet eller føle stor lojalitet til den/de som utsetter dem for noe vondt. Det vanskelige med å være utsatt for seksuelle overgrep er at dette også kan gi barn gode følelser og positiv oppmerksomhet som de ikke forbinder med «noe vondt».
På samme måte kan den som har vist seksualisert atferd mangle ord og bevissthet om hva som har skjedd. En varsom og klok tilnærming til barna er derfor nødvendig, med en bevisst jobbing med de tre grunnpilarene i traumebevisst tilnærming: Trygghet, relasjon og affektregulering. Trygghet og god relasjon skapes ved å følge barnet tett, være tilgjengelig og interessert i at barnet har det bra.
Illustrasjon: Jens A. Larsen Aas
Illustrasjon: Jens A. Larsen Aas
Kan det at barn onanerer mye bli negativt?
Vi kaller de noen ganger hyperonanist, og en hyperonanist er ofte et barn som onanerer hele tiden. Det får ikke sosialisert seg i barnehagen for eksempel, fordi de setter seg for seg selv og onanerer mot en gjenstand eller gnir seg mot bleien. De klarer ikke å sosialisere seg, og de vil ikke. De kan til og med sitte å tegne og sitte og gni eller gnikke mot hælen sin, eller mot stolen der hvor de sitter. Og da er det jo veldig ofte at de voksne rundt kanskje blir sånn fjerne i blikket. De vil kanskje ikke forholde seg til at det barnet faktisk onanerer, men de lurer på "hva gjør vi nå?", "Men nå må du tegne her da". Det blir sånn ullent snakk til barnet for å prøve å få det til være med. "Nå må du tegne da" - Og så tenker man «hva gjør det barnet?», hvis man ikke da har begynt å snakke om det i personalgruppen.
Et barn som hyperonanerer og holder på hele tiden, det må sosialiseres, og det ansvaret er det de barnehageansatte som har. Så jeg pleier å si at et barn på tre og fire år klarer ikke å stoppe den hyperonanien uten hjelp. Vi ser at du liker å kose med tissen din, og når du er i barnehagen, så kan du ikke kose med tissen din hele tiden. Og så er det en ekstra ansatt som skal følge den ungen hvert fall i fjorten dagers tid. Og da skal de aktivisere og ikke sånn, med holde den i kragen, lissom, men hjelpe barnet inn i lek før de begynner å onanere og se hvordan det fungerer. Noen barn blir veldig sinte av det. For hvis de først har begynt å kose med tissen sin, så vil kanskje noen få orgasme og kanskje vil kose ferdig og andre igjen utsetter det eller klarer å utsette det. Men da må det være en voksen med det barnet og som hjelper barnet, før det begynner å onanere; kom skal vi tegne eller gå på tur. Nå skal vi gjøre sånne ting. Så da kanskje de minste barna da kommer litt ut av det, sånn at de begynner faktisk å aktivisere seg og syns det er kanskje morsomt til og med, å leke med andre barn. Og det vet jeg det er god erfaring med, og at det har fungert ganske bra.
Nils Heldal prater med Margrete W. Aasland om overdreven selvstimulering (hyperonani) og hvordan man kan hjelpe barn som strever med dette.
Spilletid: 2:16
M6
Hvis du er barnehageansatt og du har et barn som onanerer mye. Hva var ditt råd? Hva skal den ansatte gjøre?
Ja, for noen ganger får jeg også telefoner. Og jeg vet jo at noen barn kan er sånn hyperonanister som vi kaller det.
Det må du definere.
Ja, jeg skal gjøre det. En hyperonanist er et barn som alltid holder på og onanerer og koser med tissen sin og ikke sosialiserer seg med de andre barna, og som blir helt fjern og går i sin egen verden og ikke vil være med å leke når de andre leker og sånn. Og da tenker jeg for det første at hvis det er barnehage dette er snakk om, så har de barnehageansatte et ansvar for å hjelpe det barnet inn i leken. De må snakke med barna før de begynner å leke, men - her er det en liten parentes jeg synes er viktig å ha med - fordi at jeg tror nok at vi sexologer og kanskje eldre generasjoner av oss som er sexologer, har bidratt til at man har trodd at hvis barnet onanerer veldig mye så er det fordi at de har lyst på orgasme. Og så hvis barna sier at det klør i tissen, sa har endel sexologer sagt "hohoh å klø å klø". Men det vi vet er at barn som kan ha en atopisk eksem i underlivet. Hvis de har atopisk eksem på kroppen, så kan det også være atopisk eksem i underlivet, sånn at det også kan utgi en kløe. Så ja, det kan også være psoriasis i underlivet, så det kan være ulike underlivsplager som klør. Og så kan det være at barnet klør, og så kjenner de at det også er godt, sånn at det kan være sånn ja, det kan være helt riktig det at barnet klør.
Så jeg pleier å si at hvis det er et barn som onanerer veldig mye, så er det viktig å ta det med til en lege som kan undersøke underlivet til barnet og se om det kan være en atopisk eksem eller en en kløtilstand på en eller annen måte, en psoriasis for eksempel, for å se om det kanskje stemmer det barnet sier at det klør. Da må det være en kunnskapsrik lege som har peiling på å kunne se og sjekke om barns underliv er intakte. Det er jo intakt, selv om det er en underlivskløe. Så noe ganger kan det også kanskje være utgangspunktet, men det kan også være det at de finner frem til kjønnslivets gleder helt av seg selv. Så man bør også tenke på barnet i sin helhet. Hvordan er dette barnet ellers? Er dette et barn som virker trist. Er dette et barn med mye vondt i maven? Er dette et barn med mye vondt i hodet? Er dette et barn som har et kroppsspråk som viser at de ikke har det noe bra. Er dette et barn som tisser mye på seg eller har ofte urinveisinfeksjoner. Er dette et barn som viser noe signal på at det ikke er så bra?
For det kan være en bekymring?
Ja, det kan være en bekymring. For det er kanskje slik at de onanerer for å trøste seg selv på en eller annen måte, eller at det er et eller annet. Men så er det også noen barn som synes at dette er bare rett og slett er godt å gjøre også. Så vi må snakke med barna, si at dette kan du ikke gjøre når du er i barnehagen. Men før de er i treårsalderen, så er det umulig å få barn til å utsette ting. Det vet vi som har hatt barn at når man er 3 år, så kan man ikke vente. Hvis man vi har is, vil man ha is nå. Da kan man ikke vente i en lang kø for å kjøpe den isen, for da står de og gråter i helt til de kommer frem i køen. Men etter hvert som de er 5, 6 år, så skal de kunne skjønne at det kan de gjøre her, og det kan de gjøre der. Så det har med modenhet å gjøre og at frontallappen er intakt. Så at de klarer seg og se om de klarer å utsette ting, eller om de må gjøre ting med en gang. Så da kan man jo se om det er noe med utviklingen her, som kanskje kan være at de kanskje ikke klarer å utsette andre ting heller. Så vi må snakke med barna og si at "det er helt greit at du koser med tissen din, men det må du ventet med til du kommer hjem. Eller kanskje du kan gå for deg selv på puterommet nå og så kommer tilbake etterpå?" Så dette her er jo en utfordring for voksne. Det pleier å gå ganske fint hvis dette er et barn man egentlig ikke er bekymret for, og samspillet mellom omsorgspersoner er helt bra, og dette er noe som de kanskje opplever mer eller mindre hjemme også. Noen barn kan også begynne å onanere veldig mye hvis kjeder seg rett og slett. Så den kommunikasjonen må man jo ha mellom barnet og familien og se om det er kan være andre ting som kan ligge til grunn at barnet ikke har det bra.
Nils Heldal prater med Margrete W. Aasland om at det å ta seg mye på tissen kan være andre ting enn overdreven selvstimulering (hyperonani). Det kan f.eks være eksem eller infeksjon.
Spilletid: 4:44
M7
Jeg husker en gang jeg kom inn på et rom, jeg og har jobbet som barnehagelærer, der jeg visste at det var en gutt og en jente som var der. Så banket jeg på, banker alltid på før jeg går inn på rom hvor det er barn. Men jeg vet alltid at de er der . Og lar de ikke være for lenge alene. Jeg banket på spurte "hei hva leker dere da?" Og der var to - en gutt og en jente som krabbet nakne rundt og drev og luktet hverandre i rumpa. Og jeg tenkte, hjerteklapp, tenkte her er det noe galt. Men jeg hadde ikke vært noe bekymret for noen av de barna før. Jeg tok på meg sånn veldig rolig stemme og spurte "hva leker dere da?" "Vi leker hund" sa de. Hun ene hadde fått valp og vet at jo at bikkjer de lukter hverandre i rumpa ikke sant? Og da fikk de jo lekt den leken. Og det var litt spennende.
Margrete W. Aasland prater om jenta og gutten som snuste i rompa på hverandre, og hvorfor de gjorde det.
Spilletid: 0:42
M13
En annen gang, så kom jeg inn på et rom, og da var det tre jenter og en gutt som lå nakne på gulvet. De lå bare rett ut, nakne. Og så spurte jeg, de var sånn fem år gamle, "hva leker dere?" "Vi er i syden" sa de. Er dere i syden?, sa jeg. "Vi soler oss". Så det er jo kanskje tankene om at dette er seksuelt skadelig eller seksualitet på avveie eller sånn. Det er jo ofte oppe i hodene på de ansatte det skjer, eller oppe i hodene på foreldrene det skjer. Så da er det lurt at vi spør "hva leker dere?".
Margrete W. Aasland prater om barna som lå nakne på gulvet i lekerommet, og hvorfor de gjorde det.
Spilletid: 0:38
M14
Kan du si litt om de forskjellige behandlingsmulighetene dere har?
Det kan jo variere litt fra BUP til BUP det da. Men sånn som på mitt team, på barneteam der jeg jobber, så har jeg en traumeutdanning som heter TF CBT - traumefokusert kognitiv atferdsterapi.
Vil du at jeg skal fortelle litt om denne behandlingen? Med småbarn kan man bruke elementer fra den, for den krever litt mer verbal forståelse, og at de på en måte klarer å forklare litt mer. Men hovedsakelig så bruker jeg en metode som heter EMDR. På engelsk står det for "Eye Movement Desensitization and Reprocessing".
Tanken bak det er at man har bilateral stimulering, hvor man man tenker at man skal stimulere høyere og venstre hjernehalvdel med blant annet øyebevegelser eller auditiv stimulering med lyder på hver side, eller med tapping - eller at med buzzere som vi sier, at man har stimulering i hver sin hånd. Og tanken bak det er at man får oppmerksomhet på både et traume og stimuleringen, så får man økt tempoet i informasjonsbearbeidingen, noe som gjør at man får jobbet mer med traumesymptomer.
Nils Heldal prater med Renate B. Sjaastad om ulike behandlingsformer BUP tilbyr.
Spilletid: 1:33
R13
Foreldre da, de kobles jo inn. Hva er det vanlige reaksjonsmønsteret deres?
De er som oftest i sjokk. Noen kan jo hatt mistanke en stund. Noen kan det komme som et sjokk på, og da vil vi bruke en del tid med dem også så klart, der de får snakke om tanker, følelser knyttet til det som har skjedd. Og så gir vi jo veiledning til foreldre med fokus på traumebasert tilnærming og traumebasert omsorg. Som handler om å gi barna både trygghet og forutsigbarhet. Hjelpe dem til å regulere følelsene sine og være den trygge voksne som de kan komme til. I en familie så kan jo være flere barn som utsatt. Så det kan jo være flere søsken som utsatt og. Men hvis det er bare én av barna som er utsatt, så kan vi og ha slike søskensamtaler med de andre søsknene, eller vi kan ha familiesamtaler - slik at vi skal kunne ivareta familien på best mulig måte.
Nils Heldal prater med Renate B. Sjaastad om å veilede foreldre/foresatte til å kunne være der for barnet sitt som har vist seksualisert atferd.
Spilletid: 1:13
R14
Er dette krevende samtaler eller kan være?
Ja, det vil jeg si. Noen ganger kan jo foreldrene selv ha opplevd overgrep, som gjør at de blir ekstra trigget. Så det handler om å ta vare på foreldrene og, for de er jo i en krise og det er de som er hjemme tjuefire sju som skal ivareta barna og da kan det jo komme ulike symptomtrykk.
Nils Heldal prater med Renate B. Sjaastad om at det kan være krevende å ta vare på foreldre i krise.
Spilletid: 0:26
R15
Hva vil du si at foreldrene er opptatte av hvis barnet deres er krenket?
Da er man veldig opptatt av at barnet skal få hjelp. De vil gjerne at vi skal gi barna verktøy, slik at de kan få det fint senere i livet. Disse foreldrene jo veldig redde for at barna ikke skal få det noe bra videre, og kan jo være bekymret for videre utvikling og videre seksualitet.
Nils Heldal prater med Renate B. Sjaastad om at foreldre/foresatte vil at barnet skal få hjelp.
Spilletid: 0:27
R3
Kan de føle skyld?
Det tror jeg nok en del foreldre kan gjøre. Hvis de for eksempel har sendt bort et barn på ferie til noen, eller at de har hatt en barnevakt som kanskje har utsatt barna for seksuelt misbruk.
Nils Heldal prater med Renate B. Sjaastad om at foreldre/foresatte kan ofte føle skyld for det som har skjedd.
Spilletid: 0:16
R4
Hvordan reagerer foreldrene når barnet deres har utøvd krenkende seksuell adferd?
Jeg opplever at foreldre kan reagere litt forskjellig. Noen er jo sjokk. Noen kan bagatellisere det litt. Noen kan tenke at dette var en uskyldig lek. Noen kan tenke at mitt barn gjør jo ikke slik. Så veldig avhengig av foreldre, kanskje noen foreldre selv har blitt utsatt for seksuelle overgrep, at det er ting i dem som har blitt trigget – eller at det har skjedd noe i forhold mellom mor og far. Ofte vil det jo være en grenseoppgang rundt barna. Hva er seksuelle overgrep? Hva er utforskning? Hva er seksualisert lek? Så det kan jo ta en stund før disse barna blir henvist, for foreldrene kan jo også dette ha vært en prosess.
Nils Heldal prater med Renate B. Sjaastad om foreldres/foresattes reaksjoner når barnet deres har krenket andre seksuelt.
Spilletid: 1:01
R12
Hva gir deg mest informasjon? Å stille de gode spørsmålene eller lytte til svarene?
Jeg tenker å lytte svarene, kjenne på magefølelsen min, egentlig. Det handler mye om det å skape en trygg relasjon til dem, og at de skal føle at de er trygge på meg og at de kan si alt, og at de skal være trygge på at jeg kan høre alt. Jeg jobber veldig mye med relasjoner før vi begynner, Og de blir ganske vant etterhvert, slik at jeg kan stille direkte spørsmål og de vet at jeg tåler uansett hva de har å si da.
Nils Heldal prater med Renate B. Sjaastad om at barnet skal bli trygg på at terapeuten kan høre på alt det barnet forteller.
Spilletid: 0:40
R1
Hvor lang tid tar det å få et barns tillit?
Jeg opplever ofte at hvis barna er litt tildekkende så blir de ganske fort trygge.
Det handler litt om måten man ser barna på, og er litt på deres nivå da. Selvfølgelig må man ta hensyn til hva slags språk man bruker ut ifra alder på barnet, modenhet og eventuelt evnenivå.
Nils Heldal prater med Renate B. Sjaastad om at det å bygge tillit også kan skje ganske raskt.
Spilletid: 0:25